Runa Nymoen Sandnes / Ketil Nergaard
LIV OG ARBEID
21.8.-19.9.2021

«Liv og arbeid» er den første felles utstillingen med Runa Sandnes og Ketil Nergaard. De to kunstnerne har bodd sammen i nærmere 20 år og har fulgt hverandres kunstnerskap på nært hold, men har i liten grad samarbeidet med kunst. De har heller ikke tenkt så mye over hvordan de relaterer seg til hverandre eller påvirker hverandre kunstnerisk. Under forberedelsene til duoutstillingen i Kauffeldtgården har de fått anledning til å utforske likheter og forskjeller i sine kunstnerskap, og for første gang sett hva som skjer når arbeidene deres blandes sammen.

 

Resultatet av dette første samarbeidsprosjektet er både estetisk og tematisk sammensatt, til og med sprikende, men samtidig med noen klare sammenhenger. En av disse sammenhengene er valget av materialer. Begge kunstnerne arbeider med utradisjonelle kunstmaterialer. Her finner du både såpe, godteri, trolldeig, høvelspon, speil og et demontert strikketeppe – ikke slike materialer du finner i Kunstnernes materialutsalg, altså. I stedet er de fisket opp fra containere, plukket opp på stranda, eller fra dødsbo, loppemarkeder og hobbyforretninger.

 

Kunsten er heller ikke utført med hva man kan kalle kunstnerisk håndlag eller kunnen. Snarere kan man si de til tider er preget av en skjødesløs amatørisme. Hvis det finnes et kunstnerisk håndlag i disse arbeidene er det på et annet plan. Mest åpenbart kanskje i Runas trolldeig- og såpeformer som er framkommet gjennom et enkelt håndtrykk rundt et materiale. Eller kanskje ligger det kunstneriske håndlaget i valgene som er gjort for å omgjøre materialene til kunst. Denne utnevningen til kunst var uansett en del av profesjonsbeskrivelsen da de to studerte kunst i hver sin ende av 1990-tallet: å skape kunst handler ikke om å lage ting på spesielle måter, men om å plassere ting i en kunstsammenheng.

 

For Runa som vokste opp på Raufoss og som gikk på videregående på Gjøvik spiller en utstilling i Kauffeldtgården en spesiell rolle. Da hun hadde arbeidsuke her i åttende klasse på ungdomsskolen og solgte sitt første kunstobjekt, en liten trolldeigfigur, var det som et lite vindu mot en voksen kunstkarriere. Når hun er tilbake 30 år senere er Kauffeldtgården blitt et vindu den andre veien, mot barndommen. Runas objekter bærer på den utopiske lengselen mot en barnlig sanselighet og nærhet til tingene. Mot en enkel og direkte måte å arbeide på som ikke går gjennom intellektet – mot det som kanskje alltid er kunstens vesen, nemlig frihet og lek.

 

Runas kunstobjekter er gjenkjennelige for alle som har hatt en klump med trolldeig i hendene, for alle som har klemt så hardt rundt deigen at den pipler ut mellom fingrene, og som har slikket på den og kjent saltsmaken i munnen. Samtidig er objektene ugjenkjennelige og surreale. I «Jeg er ung og gylden» er trolldeigen skvist rundt en kraftig kjettinglenke som holder oppe et øyeformet speil, messingbjelle og en dråpeformet lavendelpose. Et smykke for motebevisste troll og kjemper som liker å speile seg i solnedgangen.

 

I retorikken er en ekfrase en litterær tekst som beskriver et annet kunstverk, for eksempel et dikt som handler om et maleri. I videre betydning kan begrepet brukes om all kunst som handler om eller er inspirert av annen kunst. Runa har vært opptatt av dette begrepet lenge , og mange av hennes arbeider i denne utstillingen er også ekfraser som henter sin tematikk og sine titler fra litteratur. På tross av klart forskjellige temperamenter og måter å arbeide på, er begge kunstnernes verker knyttet til og nærmest avhengige av kontekster og sammenhenger utenfor seg selv. Arbeidene kan absolutt oppleves rent visuelt, men henviser også alltid til noe utenfor seg selv, til en sammenheng som ikke alltid er like åpenbar, og som er en nøkkel inn til intensjonene bak verket.

 

Men når man spør de to kunstnerne om hva disse henvisningene og referansene innebærer er de to ikke alltid på linje. Mens Ketil hevder at arbeidene hans snylter på andres arbeider, og tenker at dette kan være noe de to har felles, er Runa uenig. For henne er det heller snakk om å arbeide innenfor en større sammenheng der henvisningene går flere veier. Verk og titler speiler seg i hverandre og snor og vikler seg inn i hverandre, noe som også vises til gjennom Runas mange speilinger og snodde tråder i utstillingen. Her finner du blant annet referanser til forfatterne Tor Ulven, Sara Danius og Ellen Einan, til feminisme og økologi.

 

Mens Runas referanser oftest går mot det litterære, henviser Ketils bidrag til forskjellige sammenhenger han har inngått i utenfor sin kunstpraksis. Alle verkene har framkommet ved å omforme eller omdefinere ting han har gjort i andre sammenhenger  til kunst  – fra hans jobb som tekniker ved Nasjonalmuseet, hans tidligere stilling som redaktør for Norsk kunstårbok, eller fra plateselskapet Manuzio som han etablerte sammen med en venn sist vinter. Til Manuzios første utgivelse, albumet «Fountain of St. Katarina» med artisten Leifson, har Ketil malt en serie anonymiserte bilder basert på fotografier av de mange kvinnene i Leifsons sanger. Bildene var i utgangspunktet tenkt som ren album-design, men er i denne utstillingen omdøpt til kunst. I tillegg til maleriene viser han også det store lappeteppet «Her favorite flower» der tittelen er hentet fra en av Leifsons sanger. Leifson spiller også en minikonsert sammen med Per Platou under åpningen av utstillingen.

 

I ti år har Ketil vært redaktør for den årlige utgivelsen Norsk kunstårbok. Da han i fjor sluttet i stillingen satt han igjen med et restopplag med bøker. I denne utstillingen har han omformet mange av disse til collager og objekter der han har skåret seg gjennom sidene på jakt etter farger, mønstre og skjulte sammenhenger. En tredje gruppe arbeider baserer seg på hans jobb som freelance tekniker på Nasjonalmuseet. Ketil har alltid vært opptatt av de forskjellige strukturene og praksisene som omgir kunst og som er med på å gi den sin betydning. På museet har han fått anledning til å håndtere verker i Norges største og viktigste kunstsamling, og tar nå del i monteringen av basisutstillingen i museets nybygg på Vestbanen i Oslo. Siden han startet i jobben har han tatt med seg rester fra de forskjellige utstillingene han har vært med å montere hjem. Til utstillingen på Gjøvik har han laget arbeider basert på keramikksmuler fra en installasjon av Steinar Haga Kristen, høvelspon fra nymonteringen av Ilya Kabakovs «Mannen som aldri kastet noe», og en plastlomme fra baksiden av El Grecos kjente maleri «Den angrende Peter», et av museets mest verdifulle objekter – alt fisket opp fra museets søppelkasser.